mirageme

Mirage er borte for godt.....nye gladere trakter venter...

NY BLOGG!!!

www.gypsysunandrainbows.blogg.no 

I en drøm, i en dyp og mørk drøm møtte jeg henne, jeg visste egentlig hvem hun var, men jeg visste det heller ikke. Hun kjente meg, og jeg henne. Men samtidig ikke. Hvem var hun? Jeg hadde sett henne før, hørt stemmen, følt håret.... Men samtidig ikke. Men alt jeg vet er at hun er virkelig. Jeg møtte henne en gang, et sted jeg ikke husker, hvor jeg hadde vært før. Jeg elsker henne, hvem hun nå enn måtte være. Hun er den jeg møtte, møtte i en drøm. Det var et gjensyn, med henne som jeg hadde møtt så altfor mange ganger, uten å vite hvem hun egentlig var....

"My mind's distracted and diffused
My thoughts are many miles away
They lie with you when you're asleep
And kiss you when you start your day."

- Kathy's Song, Simon and Garfunker, Bookends, 1968.

Springtime!...
Våryrheten flommer over meg. Jeg er endelig blitt GLAD, etter en lang sur vinter, og en trist høst, og en (selv?)morderisk sommer. Alt er endelig der det skal være. Og været er varmt igjen.
Vi har alle våre opp- og nedturer, og når man først har en opptur, så gjelder det å dra nytten av den fullt ut. Alt som går opp, kommer før eller siden ned, så man burde ha det i bakhodet, at når alt er oms best, så kan det går ned i løpet av et øyeblikk.
Man kan aldri forutsi noe, men av og til skulle jeg lnske man kunne det.  Selv om alt er fantastisk, ligger det fortsatt noe og ulmer inni meg....noe som vil ut. Det kommer aldri ut...ikke uten nederlag. Men det får ligge der...det får få lov til å legge en liten skygge over hverdagen min så lenge...men jeg håper å finne det jeg søker.... Det er ofte slik, man finner det man søker... Men når det ikke er noe man kan se; hva skal man gjøre da? Finner man det? Eller må man lete for evig?

"I'm just looking for a way to break through theese wals, and I'm just looking for a place that I can call my home. Has anybody out there got a soul?`'Cause I'm just looking for a girl, the girl with the heart of gold."  Corazon De Oro, Rancid, Life Won't Wait, 1998.

Vi må alle velge.. Før eller siden, må vi legge noe bak oss, for å oppdage noe nytt, og det vil aldri bli lett å gjøre det. Som ungdom tenker vi "Lev livet nå..etterpå er det for sent". Men det er nå vi må velge, livet kan leves etterpå, når ingen viktige valg står for døren.
Det er nå vi lever, det er nå framtiden kommer, det er nå vi må velge hva vi vil. Vi kan ikke gå videre, uten et slags mål å gå til. Det er viktig å sette seg mål i livet. Et mål som man er sikker og lysten på å nå.

"Til forever on it goes. Through the circles fast and slow, I know, and it won't  stop I wonder." Have You Ever Seen The Rain, Creedence Clearwater Revival, 1969/70.

Nå er brikkene snart på plass. Alt vil ta en vei snart. Jeg står ovenfor det virkelige skillet. Det som vil gjøre meg til den jeg egentlig er.
Jeg har mistet mye, men jeg har også fått minst like mye, som har gjort meg mer sikker på hva jeg vil.
Det er bare en ting som mangler (Gjett riktig på hva det er, og du er GOD!), og det håper jeg at jeg klarer å finne snart..
Selv om jeg aldri har vært sikker på meg selv, føler jeg at jeg endelig klarer meg litt bedre på egen hånd, enn det jeg gjorde før. Dette er takket være vennene, som støttet meg gjennom de tidene, hvor alt så svart ut.
Det er mange mennesker jeg skylder så altfor mye, men jeg kommer aldri til å klare å gjengjelde det..

"I'm the spy. In the house of love. I know the dreams, that you're dreaming of." The Spy, The Doors, 1967.

Old Friends, New Friends & Grilfriends

 

Walking down the same old road

Talking about things we've all said before

But still no one of us does care.

It's good enough to know, that your frinds are there

 

They would come, they would go

And some of them won't stay

But as long as they're with you

You'll surely feel okey

 

Making plans for the weekend

Parties, old friends and beer

Not asure that one word you'll say

Would change your life around

The word of love, might come out your mouth

The answer may be yes

But as long as your friends're around

They would strengthen you

 

They would come, they would go

And some of them won't stay

But as long as they're with you

You'll surely feel okey

 

The frinds that're lost

Won't come back for some time

But your new friends will surely stay

For just enogh time

They'll understand

They'll listen

They'll see, why you're crying,

And they'll make you smile again

 

They would stay, they would say

That you're a real friend

But if you go on, and leave

Just don't come back again

 

Friends are ment to be lost

Not all of them, I'm sure

But the ones that don't tell you their truths

Would soon go away

 

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg er her, hva jeg er ment til å gjøre, eller hvem jeg er ment til å elske.. Det bare skjer. Umulig å gjøre noe for å stoppe det.  Selv om ting kan gå rett til helvete, er det alltid en vei ut et sted....bare man klarer å finne hvor den er hen.

"Om det skulle blåse kaldt. Om jeg leter over alt.Ingen er så god som du, du er det vakreste som fins for meg." Det Vakreste Som Fins, Jahn Teigen, 1986.

"Ikke bare et bilde, men en tanke. Hvorfor, hva og hvem. Hvordan, hvilken og hvor? Se på det. Det er en tanke...men i grunnen er en flyvende gris der..(Se nøye etter)"

Jeg sankke om stil?..Oisann..Der er'e'kke stort å si, annet enn at man ALDRI må finne på å dilte etter alle andre, når man skal velge seg stil. Litt synd på de jentene som angivelig blir mobbet for en annerledes stil. (Folkens, la emoene være dem de er.) Det er ikke lettere med oss gutter, ihvertfall ikke meg. Men til gjengjeld, har jeg funnet ut hvem som egentlig er meg, og jeg vlle ikke endre det, selv om alle ville mobbet meg.
Jeg har mast om dette med stil rimelig ofte, men det er viktig(!), de som dilter etter andres måte å være på, vil etterhvert føle seg litt fortapt i seg selv. De vil ikke vite hvem de egentlig er, hvis de prøver å være noen. Det er ille, men det er de harde fakta.
Finn dere selv, ikke tenk på hva andre sier; Ikke tenk på hva de kommer til å si...Dere er dere selv, og folk vil etterhvert forstå det...

"It's gonna take some time, this time. To get myself into shape"  It's goin' to take some time, The Carpenters, 1972.

Nå har jeg funnet en følelse, en blanding mellom alt du kan tanke deg, og som er fullstendig UMULIG å beskrive med ord. Jeg er blitt usikker, men samtidig er jeg blitt lykkeligere enn noen gang før....
Er det noen som har tips til hvordan jeg kan komme meg ut av denne situasjonen, så JA TAKK!

I dag har jeg blitt tråkka på, mobba, og klaga over, på omtrent alle tenkelige måter...Noe som det skal ganske mye til for å like. Nå for tia, skal man ikke få lov til å spille gitar, bare fordi sangen er eldre enn år 2000, og folk skal rope "Gi F**^* i å spille sånn møkk", og sånne ting. og atpåtil, så skal altså andre mennesker kreve fullt innsyn i mitt privatliv. Og nå jeg nekter, får han som krever det STØTTE fra andre mennesker, som menere at de også har like mye rett til å vite alt jeg måtte foreta meg. 
Jeg får også en god del dritt, for slik jeg går kledd (Se tidligere innlegg), bare fordi alle de som kommenterer det, er så jævli opptatt med å være moderne. Alle skal være som alle andre, fordi det er pop. Ingen tenker på at jeg da vil ende opp som den mest normale, fordi det er fullstendig normalt å skille seg ut. Men fader å mye dritt en må ta imot for det.
Jeg synes slikt er idioti, og at de som er sånn, burde lære seg at dette med respekt, er viktig, for at man skal kunne leve rundt andre mennesker. Og selv om du "kjenner" mennesket, så vis det RESPEKTEN det fortjener!!!!!!

"I'm just a poor boy, but my story's, roundom told. I've squanded my resistance, for a pocket full of gumballs, such are promises." The Boxer, Simon and Garfunkel, Bookends, 1967.

For å si det rett ut: Et helt for jævlig dumt spørsmål!!!...   Men, ja jeg er gammeldags. Du tenker sikkert: han ber jo om at folk skal mobbe ham, slik som han ser ut. Liker du den typen tanker er det ditt problem.  Grunnen til at jeg ser ut som om jeg skulle kommet fra 70-tallet (IKKE 80-tallet, som aller tror.), er at jeg synes det er den eneste måten jeg kan være meg på.
Det krever litt av en selv, til å ta steget; og har man først tatt det, så er det ingen vei tilbake. Da må man bare slite seg igjennom all den dritten man får slengt etter seg ganske så ofte. Dette har noe med respekt å gjøre: Det er vel ikke slik, at man kan slenge dritt om hvem man vil, bare fordi de ser annerledes uit, kan man? "Jamen, jeg kjenner jo deg", er en av de unnskyldningene, hver gang noen tar hatten/verdigheten min, eller når de snakker om hvor gammeldags det ser ut, å gå med frakk.
De kjenner meg ikke, de vet bare navnet mitt. Det er få, for ikke å si en, kanskje så mye som tre, som vet hvem den er, han gammeldagse under hatten, og bak solbrillene.
Det burde være en selvfølge at mennesker flest skal kunne ha såpass respekt for andre mennesker, og ikke minst for hva de andre menneskene måtte finne på å kle seg med.  Jeg blir mektig irritert over sånne "show-off-kids" , som av en eller annen grunn, synes det skal være så infernalsk moro å ikke respektere andre mennesker som dem de egentlig er.




Noen få ord  til alle dere, som tenker: "Han burde jo tåle at folk tar hatten hans, daa...": Hatten er verdigheten, bruk hodet, finn ut resten sjæl...

"What would you think, if I sang out a tune. Would you stand up, and walk out of me" - With A Little Help From My Friends, The Beatles , Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band, 1967

Alt skjer så fort, tiden går fortere enn den skal, og det er umulig å få med seg alt. Men tiden forandrer ting; mange ting, ting du lovet aldri ville forandre seg. Hvorfor må den det? Er det bare sånn?
Jeg har fått nye venner, og jeg har mistet et par gamle. Jeg har litt dårlig samvittighet, men allikevel synes jeg at det er på tide å komme seg videre i livet. Jeg hadde vært med de gamle helt siden barneskolens begynnelse, og nå er det bare to igjen fra tidligere, som er å kategorisere som ekte venner. Ting har raknet i sømmene, det er ubenektelig. Stella Getz sa en gang: Friends they come, friends they go. Nothing really lasts for ever". Det er dessverre sant.
Men det positive ved at jeg har klart å bryte ut, er at jeg har møtt en mengde nye mennesker, som jeg aldri hadde trodd jeg kunne komme overns med.
Kjærligheten derimot...Joda, jeg har prøvd, som alle andre. Men til gjengjeld har jeg stort sett feilet hele tida. Det er ikke gøy, men man lærer jo av sine feil.  Jeg har aldri vært heldig i noen ting, men jeg er ikke redd for å feile. Når jeg først klarer å oppnå noe, får jeg en ekstra gledesfølelse, fordi jeg i utgangspunktet forventer å feile.
Dette har gjort livet meget enklere, men det som er viktig, er å ikke la seg hindre av sin egen innstilling, man må starte med hjertet, og bruke hodet, etter at den dårlige innstilingen er gjemt og glemt.

"Friends will be friends. When your in need of love, they give you care and attention." Friends Will Be Friends, Queen , 1986.

Kan man noen gang vite det? Det om at kjærligheten virkelig er der? Er det bare noe inni oss, som prøver å lure oss, og ødelegge livene våre? Jeg har begynt å lure litt. Det er stadig vekk ting som skjer, som får meg til å undres over hva jeg egentlig driver med. Slik har det vært en stund, men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. 
her jo lært å se positivt på ting; det gjør lissom alt litt lysere.
Selv den mørkeste og mest forferdelige situasjon, blir bra, hvis man bare ser det positive i hele sammenhengen. Det var ei jeg kjenner som klarte å borde følgende frase inn i hodet mitt: "Det er aldri så gæ'rnt at det ikke er godt for noe".  Ta ted til dere, kjør det gjennom hodene deres på kryss og tvers, og tenk; "Det er faktisk en mening med det jeg gjør; Det kan komme noe positivt ut av det". 

Skal jeg være ærlig, er ikke jeg den rette til å snakke om slik, eller kanskje jeg er det? For jeg har vært under livet, sett alt det positive fra den negative siden, og vet dermed hva man absolutt ikke må gjøre. Den beste erfaring det går ann å få, er dårlig erfaring.

Undersiden er ikke et morsomt sted å være, der hvor alt er mørkt og trist, og man har et lysglimt fra verden utenfor, hvor bare små fragmenter av alt det som passerer, slipper inn til undersiden. Men til gjengjeld har jeg funnet ut hvor godt jeg egentlig har det. Jeg har venner, jeg har tak over hodet, og ikke minst MAT(!).  Skal ikke benekte at jeg er glad i mat. Men allikevel, så er jeg, og vil uansett hva som skjer, alltid være mer glad i livet mitt, enn jeg noensinne vil kunne bli i mat...

Mot...det mange skulle ønske de hadde. Mot til å gå opp til den man liker, si det man vil si, og håpe på å få det svaret man alltid satser på når sånt skjer. Å være ulykkelig forelsket, bare fordi man ikke tør vise følelser, er ille. Jeg har selv vært der, og følt de følelsene som kommer, når man finner ut at man ikke tør... Det er dette som kan ødelegge en person, innenfra og utover... Men dere må bare gjøre det, folkens... Drit i om dere tør, eller ikke..bare gjør det.. Stå på for å få det dere vil ha, og ikke gi dere før dere er helt sikre på å ha tapt...Man må ha stirret fortapelsen i øynene for å gi seg.

Over til rot... Emosjonelt rot. Det at man blir forelsket i en person en dag, for så å bli forelsket i en annen neste dag. Man vet ikke hvor man er på vei, eller hvorfor man er på vei dit man er. Der er jeg.. Har vært der en stund nå, etter at alt gikk i vasken for litt siden...Jeg får stadig vekk små "forelskelser" i mennesker jeg kjenner så altfor godt, og som er mine venner.. Dette er også en av de tingene som kan ødelegge en person.. Her er det bare følelsene som blir skadet, noe som kan gjøre et mennseke til en følelsesløs vandrene klump, som bare venter på at noe kan skje...

Personlige erfaringer sier meg, at kjærlighet er et rått spill, som man aldri kan vinne, men innerst inne vet jeg, som alle andre at alt kommer for en dag..

"Bye, Bye love. Bye, Bye happieness. Hello lonelyness, I think I'm gonna die." - Bye Bye Love, Simon And Garfinkel, The Sound Of Silence, 1966

Alle gode spørsmål har ikke svar, alle de dårlige har det, men dette er ikke et spørsmål. I ei uke, har jeg blitt utsatt for det jeg liker å kalle "sjalusifremkalling", hvor en jeg kjenner, stadig skal dra meg med til der den jeg egentlig er interessert i, er. Han som drar meg med, er nemlig tilnærmet sammen med henne, og prøver å framdrive sjalusien i meg. Det er noe som sårer meg dypt, fordi jeg synes at sjalusi er unødvendig, og derfor er det at de forsøker å drive den frem, en måte å misbruke tilliten min på. Hva burde jeg egentlig gjøre med det? noen forslag?

"Why don't you take a little piece of my heart, and take it, and break it, and tear it all apart..." -Let Me Live, Queen, Made In Heaven, 1995.

....Ordet som sier alt. Alt om et liv som har gått, eller et som skal komme.  Vi trenger alltid håp, til å kunne gå videre mot målet. Selv om målet aldri vil bli nådd, så er håpet der. Dette med forhåpninger kan gjøre alt helt fantastisk, eller så kan det gå motsatt... Personlige erfaringer sier meg at store forhåpninger kan ødelegge et sinn, hvis man er den som lett tar til seg alt som måtte komme av skuffelser... Forvent det verste, og du vil nesten garantert kunne leve lykkelig videre.

Håp bringer lykke... Lykken kommer i håpet man må ha til en ting. ikke fordi man får tingen, men fordi følelsen av ¨ha muligheten, gir en lykkelig følelse. Sitter man nede i mørket, er det alltid et håp som lyser opp, og bringer litt lykke inn i hvedagen. Har man ikke håp, så er sjansene store for at man ikke vil bli noe lykkelig, selv om man får det man ville ha...
Det er ikke mange som burde få leve sånn... noen burde gi dem håp; håp om lykke, vennskap eller kjærlighet

Det håpløse er som regel bare en bagatell. Selv om alle andre ikke ser det, så er det mulig å finne håp, i selv den mest håpløse situasjon...Man må bare ha viljen til å gjøre det. Man kan klare absolutt ALT, bare man finner HÅPET i det man gjør...

... Hvorfor skal mennesker mobbes for den musikken de ønsker å høre på? 60- og 70-tallet er nermest glemt, hva musikk blant oss ungdommer angår. Veldig mange som jeg kjenner, eller har møtt er så veldig opphengt i å "like" den musikken som er øverst på hitlistene, eller som er mest populær i vennekretsen. Moderne musikk handler altfor mye om populæritet; Gir en artist ut et album som selger dårlig nå til dags, er det nedenom og hjem for den artisten.. Kapitalisme:(.... Det er ikke allment akseptert å spille musikk fra 60-,  og 70-tallet uten å bli hetset, nå for tia, selv om denne musikken var grunnlaget for dagens pop... Og selv om musikken er som et liv for enkelte, vil den bli tråkket på, bare fordi den er "gammel".... Men musikken blir aldri gammel; den er alltid ny og ung... Vi vet som regel for lite om hva vi hører på, men mange later som om de liker det uansett. Nye favorittsanger hver uke, tyder rimelig sterk på hvordan du tenker når det kommer til musikken du hører på.... Personlig har musikken holdt liv i meg... Men jeg ble knust, den dagen de skjelte ut DEN sangen som var viktigst, de ville heller høre på data-miksede femtenårige stemmer, som med dunkene bass skrek; "Lick my pussy all around" o. l... Jeg fatter ikke helt hva folk ser i slik musikk...hva ser de i den, og har den noen betydning i det hele tatt for dem?? 

"Something tuched me deep inside...The day, tha music died" - American Pie - Don McClean

Jeg har aldri vært noen...Ingen har noen gang kunnet si: "Sjekk han da! han var kul.". Jeg har prøvd, jeg har feilet, på alle tenkelige områder... Heldigvis er det mennesker rundt meg, som alltid tar vare på dem de kjenner. De har aldri sviktet..
Kjærlighet, folkens...Ekte, rent og fantastisk, for de som måtte være så heldige. Skal ikke rippe opp i det..kommer aldri til å gjøre det heller, men allikevel... Det er tungt å vite at man ikke får det man elsker høyest, men i ettertid har jeg tenkt som så, at det er bedre å ha vært lykkelig forelsket, enn å ha vært i et forhold som gikk til helvete... Tenk dere om, og denne går til de av dere som måtte finne på å ha en ny kjæreste annenhver mnd. Tenk på hva som vil skje, når du tilbringer alle dagene sammen med den personen du elsker, eller som du trodde du elsket, etter at forholdet sluttet... Tenk alltid over hva du gjør. Bruk hjertet, først og fremst...men ikke glem at du har et hode..

... "Victim of love, I see your broken heart. You got your story to tell. Victim of love, it's such an easy part, and you know how to play it so well" - The Eagles, "Victim Of Love", Hotel California, 1976.

Joda...noe nytt...noe gammelt.. Velkommen til bloggen.. Alle de mest uvanlige opplevelser, sett fra undersiden...der jeg sitter, og følger med på alt det som skjer, og funderer på alt det som aldr burde skjedd....Innlegg kommer ettersom problemene dukker opp...